tilfellet midtøsten

i januar var jeg og en gruppe krfuere i israel og på vestbredden. i forbindelse med den siste tidens tumulter på gaza, og  inger lise hansens uttalelser om både det ene og det andre for en tid siden, har jeg gjort meg noen refleksjoner. jeg skrev et blogginnlegg ikke lenge etter at jeg kom tilbake, og det er like aktuelt enda. i etterkant har jeg i tillegg skrevet en semesteroppgave om det konfliktfylte forholdet mellom israel og de arabiske statene og USAs rolle i denne konflikten.

midtøsten er et kapittel for seg selv. man finner komplekse forhold som går så langt bak i tid at ingen helt klarer å definere hvordan konflikter oppstod lenger. israel og vestbredden, som vi besøkte, er preget av store forskjeller, misforståelser og urettferdig behandling - fra begge sider. politisk har israel tråkket over et par grenser. den beryktede veggen, eller sikkerhetsgjerdet, mellom israel og vestbredden har skapt tumulter. på den ene siden må israel få lov til å forsvare seg. konstruksjonen av en slik sikkerhetsbarriere har ført til bedrede levekår for mange israelere som slipper å forholde seg til kriminalitet utført av palestinere. på den andre siden er veggen omtrent tre ganger så lang som den behøver å være, israel kontrollerer palestinas vanntilførsel, og checkpoints gjør hverdagen vanskelig for mange. håndhevingen av sikkerhetstiltak er gjort unødvendig tiltaksfulle og brutale fra israels side, og det er tydelig at uforutsigbarhet og usikkerhet blir brukt som virkemiddel.

såkalte settlere, eller nybyggere, slår seg ned i det som senere vil måtte bli en del av en palestinsk stat. de færreste av disse er ideologiske settlere, men velger å bygge her på grunn av at det er økonomisk lønnsomt. disse bosetningene ligger ofte i spente områder, eller fører til økt spenning mellom jødiske innflyttere og den palestinske befolkningen som allerede holder til i området og bosetningene trenger beskyttelse fra nye gjerder og politistyrker. byggingen fører til en unødvendig stor belastning på forholdet mellom israel og palestina. israel kunne med fordel gjort det mindre attraktivt å flytte til disse områdene, et ikke for komplisert grep som vil forenkle prosessen betydelig.

israel er i en vanskelig overgangsfase mellom å forsøke å leve som ett folk, og å opprette en egen palestinsk stat, slik flertallet av det politiske israel er enig i at må gjøres. palestina blir ofte omtalt som et okkupert område. områdene har vært under israelsk styre siden 1967, da jordan, egypt og syria gikk til angrep på israel, som vant og dermed fikk herredømme over de i dag omstridte landområdene. den israelske staten er pliktig å sørge for innbyggerne her. hvorvidt de gjør dette i tilstrekkelig grad skal jeg ikke uttale meg om - det er ikke mulig å evaluere uten å sette seg inn i den økonomiske og politiske situasjonen i større grad. det jeg kan si, er at det blir framstilt med den største selvfølgelighet at israel skal gi fra seg disse landområdene, som de har vunnet i en krig de ikke selv tok initiativet til. i den midtøstske (et flott ord. jeg vedkjenner det.) kulturen er ettergivenhet et tegn på svakhet. i seg selv er ikke dette av monumental betydning i denne sammenhengen, men likevel viktig å ta med seg for en vestlig iakttaker. israel er en demokratisk øy i et hav av fiendtligsinnede totalitære regimer, som nødvendigvis vil ha en innvirkning på politikken deres.

på gaza-stripen trekker hamas inn ikke-politiske aktører til å gjøre grovarbeidet for seg, slik at administrasjonen ikke kan klandres for angrep som blir utført. da krfu besøkte israel var vi innom sderot, like ved gaza. vi fikk saken kun fra en side, men det er tydelig at hamas ikke har rent mel i posen. smugling av våpen via underjordiske tuneller og utskyting av missiler midt inne blandt lokalbefolkningen er stikkord som understreker dette. da jeg skrev semesteroppgaven min så jeg helt tydelig et enormt behov for en løsning på den spente situasjonen i forhold til gaza. en slik løsning må utarbeides i samarbeid med egypt og syria, i tillegg til libanon, for å få slutt på smuglingen av våpen fra egypt. USA, med godt etablerte diplomatiske forbindelser i midtøsten, i tillegg til andre markerte aktører, må vise vilje til å få i gang samtaler også med hamas.

vel tilbake i norge får jeg se midtøsten fra et hovedsaklig vestlig perspektiv i historie- og politikkfagene jeg tar dette semesteret. man blir tvunget til å oppsøke andre kilder - som nesten alle er særdeles partiske og propagandapreget. midtøsten fungerer ikke slik vi i vesten ofte tror og forventer. åpenhet og mannen i gatas rett til å uttale seg er ingen selvfølgelighet. samtidig skal vi ikke glorifisere vesten og informasjonsflyten her. det er et faktum - og et trist et sådan - at den vanlige nordmannen i stor grad forholder seg til det som presenteres i VG og andre medier uten god nok kvalitets- og saklighetskontroll. det er nå det jeg tenker iallefall.