små barn, store gleder.

her en dag opplevde jeg høydepunktet i min politiske karriere hittil. eller, det var egentlig min far som opplevde det, for å være pinlig nøyaktig. men det var et høydepunkt for meg.

for å starte med det grunnleggende. jeg er datter av min far. min far er politiker. han begynte på fylkesnivå og satt som vara på stortinget et par perioder. ikke sjelden opplever jeg å presentere meg, og i det folk hører etternavnet mitt, løfter de et øyebryn eller to og spør om faren min tilfeldigvis skulle hete modulf aukan. jeg svarer at jodda, det heter han, og jodda, vi er KrFere begge to, og at - hahaha, neida, eplet faller virkelig ikke langt fra stammen. det er gøy den første gangen. den andre også. men etter noen år er man liksom litt lei. det er her høydepunktet kommer inn.

min far samtalte med et par kolleger fra sør-trøndelag. de hilste og snakket og så, så kunne de meddele at de kjente til datteren hans. plutselig var universet, iallefall verden, om ikke andre situasjonen - snudd på hodet. min far måtte svare på spørsmål om meg.

kan verdensfred kjøpes?

jeg elsker å snakke om bistand. jeg gjør det kan for at norges bistanspolitikk skal være den beste. hva har bistand med fred å gjøre? alt. iallefall nesten. så lenge det finnes ekstrem fattigdom, en urettferdig fordeling av ressursene, matmangel og korrupte grupper som håver inn store pengesummer på bistandsmidler, går ikke verden mot en fredelig løsning.

ingenting er så konfliktskapende som urettferdighet, enten i form av ressursmangel eller undertrykkelse. vi har utallige eksempler på at mangel på mat, olje og vann har ledet til krig. norge har gjort og gjør et viktig arbeid ved å gripe inn der det trengs med økonomisk og materiell bistand.

hvordan kan vi gi bistand på best mulig måte? hvis man ser bort i fra spesielle situasjoner som krever øyeblikkelig handling, eksempelvis sultkatastrofer, flom og lignende, mener jeg at å satse på økt handel med utviklingsland er veien å gå. norge må tenke langsiktig, både for sin egen og andres del. bistand og handel kan gå hånd i hånd, og skape positive ringvirkninger på verdensbasis.

selv om teorien om at en kulturell, økonomisk globalisering av verden nødvendigvis ville medføre fred på grunn av landenes avhengighet av hverandre har vist seg å ikke stemme like godt som det ble spådd, er det ikke til å stikke under en stol at det virker. bistand i form av handel løser ikke alle verdens problemer, men det er en god begynnelse.

det er lite som er så frustrerende som å høre at nordmenn mener at ikke én krone skal bevilges til bistand før vi har løst problemene våre nasjonalt. mer penger gjør ikke nødvendigvis nytten. det er å forvalte de pengene vi allerede har på en god måte som er nøkkelen. for øvrig ser jeg overhodet ikke hva rot i helse- og utdanningssektoren har med vårt internasjonale ansvar å gjøre.

jeg mener at fred kan kjøpes, og det er du og jeg som kan gjøre det.

ja eller nei til EU?

jeg bor sammen med ellen. vi er begge KrFUere. mange tror det innebærer at vi er enige om alt. det kan jeg slå fast at vi ikke er. vi har ofte og mange intense diskusjoner. hvem trenger ledertreningskurs når man kan sitte i hver sin sofa og diskutere til man blir blå (ikke som i høyre-blå nei. brom dsj.)?

én av tingene ellen og jeg er uenige om, er EU. jeg er mot norsk EU-medlemsskap. ellen er for. jeg, på min side vektlegger det særnorske landbruket, og den landbruksformen og –politikken som finnes i dag såpass tungt at jeg ikke kommer til å bli for noe norsk EU-medlemsskap med det første. det vil ikke si at jeg aldri kommer til å bli det, men per i dag er ikke EU klar til å takle de landbrukspolitiske utfordringene godt nok til at norge bør gå inn i det europeiske fellesskapet.

de færreste er helt enig med alle argumentene hverken for eller mot EU. jeg ser selv veldig mange fordeler med et norsk EU-medlemsskap. for å få til en best mulig politikk, må vi se bort fra de tradisjonelle motsetningene mellom ja- og nei-siden. målet vårt bør være å oppnå den beste politikken. det innebærer å se på hva EU gjør rett, og hva de kunne gjort bedre. ved å adoptere det som fungerer kan vi spare penger og effektivisere. i forhold til bistandspolitikk kan vi sørge for at hjelpen kommer fram dit den skal, og ikke forsvinner i korrupsjon.

i tillegg til temaene nevnt over, handler diskusjonen rundt EU om en felles, europeisk identitet og større internasjonal gjennomslagskraft som et samlet europa. selv om dette selvsagt er viktige tema er det ikke det som veier tyngst for min del. ofte handler ikke diskusjonen om EU. det handler om hvordan vi kan oppnå flest og best politiske resultater. det gjelder å løfte blikket litt høyere og se litt bredere. det gjelder både ja- og nei-siden.