små barn, store gleder.

her en dag opplevde jeg høydepunktet i min politiske karriere hittil. eller, det var egentlig min far som opplevde det, for å være pinlig nøyaktig. men det var et høydepunkt for meg.

for å starte med det grunnleggende. jeg er datter av min far. min far er politiker. han begynte på fylkesnivå og satt som vara på stortinget et par perioder. ikke sjelden opplever jeg å presentere meg, og i det folk hører etternavnet mitt, løfter de et øyebryn eller to og spør om faren min tilfeldigvis skulle hete modulf aukan. jeg svarer at jodda, det heter han, og jodda, vi er KrFere begge to, og at - hahaha, neida, eplet faller virkelig ikke langt fra stammen. det er gøy den første gangen. den andre også. men etter noen år er man liksom litt lei. det er her høydepunktet kommer inn.

min far samtalte med et par kolleger fra sør-trøndelag. de hilste og snakket og så, så kunne de meddele at de kjente til datteren hans. plutselig var universet, iallefall verden, om ikke andre situasjonen - snudd på hodet. min far måtte svare på spørsmål om meg.