kan verdensfred kjøpes?

jeg elsker å snakke om bistand. jeg gjør det kan for at norges bistanspolitikk skal være den beste. hva har bistand med fred å gjøre? alt. iallefall nesten. så lenge det finnes ekstrem fattigdom, en urettferdig fordeling av ressursene, matmangel og korrupte grupper som håver inn store pengesummer på bistandsmidler, går ikke verden mot en fredelig løsning.

ingenting er så konfliktskapende som urettferdighet, enten i form av ressursmangel eller undertrykkelse. vi har utallige eksempler på at mangel på mat, olje og vann har ledet til krig. norge har gjort og gjør et viktig arbeid ved å gripe inn der det trengs med økonomisk og materiell bistand.

hvordan kan vi gi bistand på best mulig måte? hvis man ser bort i fra spesielle situasjoner som krever øyeblikkelig handling, eksempelvis sultkatastrofer, flom og lignende, mener jeg at å satse på økt handel med utviklingsland er veien å gå. norge må tenke langsiktig, både for sin egen og andres del. bistand og handel kan gå hånd i hånd, og skape positive ringvirkninger på verdensbasis.

selv om teorien om at en kulturell, økonomisk globalisering av verden nødvendigvis ville medføre fred på grunn av landenes avhengighet av hverandre har vist seg å ikke stemme like godt som det ble spådd, er det ikke til å stikke under en stol at det virker. bistand i form av handel løser ikke alle verdens problemer, men det er en god begynnelse.

det er lite som er så frustrerende som å høre at nordmenn mener at ikke én krone skal bevilges til bistand før vi har løst problemene våre nasjonalt. mer penger gjør ikke nødvendigvis nytten. det er å forvalte de pengene vi allerede har på en god måte som er nøkkelen. for øvrig ser jeg overhodet ikke hva rot i helse- og utdanningssektoren har med vårt internasjonale ansvar å gjøre.

jeg mener at fred kan kjøpes, og det er du og jeg som kan gjøre det.