dysfunksjonell eller dyslektisk?

jeg innrømmer det – jeg var glad i norsk på skolen. jeg elsket å skrive stil, selv om motivasjonen dabbet noe av da vi ikke bare fikk skrive grøssere og noveller om bortføringer lenger. ikke alle elever er like glad i norsk. et fag man ikke mestrer er simpelthen ikke noe kjekt å arbeide med. det er en grunn til at jeg ikke studerer matematikk eller fysikk.

i dag er det mange som går ut av grunnskolen uten å kunne å skrive eller lese ordentlig. ettersom tallet på elever med en annen språklig bakgrunn øker, vil statistikken med stor sannsynlighet bare bli dystrere. på blogger, i brev, på facebook, i e-poster og til og med i aviser kan man se tydelige tegn på at noe er galt. enten har halvparten av norges befolkning utviklet dysleksi, eller så har vi en stor utfordring foran oss.

det hjelper ikke med flere lærere hvis de ikke er gode nok. en elev må stilles krav til. en lærer må stilles krav til. jeg har ingen magisk formel for hvordan vi kan få til et bedre system, med unntak av på noen få områder. det jeg derimot vet er at utviklingen mot et språkfattig norge må stanses.