sammenslåing.

tre blogger er litt drøyt, selv for noen med så intens skrivekløe som meg. derfor slår jeg sammen politikkbloggen og den vanlige bloggen min. politikeren ingrid vil etter hvert legges ned, og innleggene vil bli å finne under tagen "politikk," som også  vil ha egen overskrift på bloggen min.

små barn, store gleder.

her en dag opplevde jeg høydepunktet i min politiske karriere hittil. eller, det var egentlig min far som opplevde det, for å være pinlig nøyaktig. men det var et høydepunkt for meg.

for å starte med det grunnleggende. jeg er datter av min far. min far er politiker. han begynte på fylkesnivå og satt som vara på stortinget et par perioder. ikke sjelden opplever jeg å presentere meg, og i det folk hører etternavnet mitt, løfter de et øyebryn eller to og spør om faren min tilfeldigvis skulle hete modulf aukan. jeg svarer at jodda, det heter han, og jodda, vi er KrFere begge to, og at - hahaha, neida, eplet faller virkelig ikke langt fra stammen. det er gøy den første gangen. den andre også. men etter noen år er man liksom litt lei. det er her høydepunktet kommer inn.

min far samtalte med et par kolleger fra sør-trøndelag. de hilste og snakket og så, så kunne de meddele at de kjente til datteren hans. plutselig var universet, iallefall verden, om ikke andre situasjonen - snudd på hodet. min far måtte svare på spørsmål om meg.

kan verdensfred kjøpes?

jeg elsker å snakke om bistand. jeg gjør det kan for at norges bistanspolitikk skal være den beste. hva har bistand med fred å gjøre? alt. iallefall nesten. så lenge det finnes ekstrem fattigdom, en urettferdig fordeling av ressursene, matmangel og korrupte grupper som håver inn store pengesummer på bistandsmidler, går ikke verden mot en fredelig løsning.

ingenting er så konfliktskapende som urettferdighet, enten i form av ressursmangel eller undertrykkelse. vi har utallige eksempler på at mangel på mat, olje og vann har ledet til krig. norge har gjort og gjør et viktig arbeid ved å gripe inn der det trengs med økonomisk og materiell bistand.

hvordan kan vi gi bistand på best mulig måte? hvis man ser bort i fra spesielle situasjoner som krever øyeblikkelig handling, eksempelvis sultkatastrofer, flom og lignende, mener jeg at å satse på økt handel med utviklingsland er veien å gå. norge må tenke langsiktig, både for sin egen og andres del. bistand og handel kan gå hånd i hånd, og skape positive ringvirkninger på verdensbasis.

selv om teorien om at en kulturell, økonomisk globalisering av verden nødvendigvis ville medføre fred på grunn av landenes avhengighet av hverandre har vist seg å ikke stemme like godt som det ble spådd, er det ikke til å stikke under en stol at det virker. bistand i form av handel løser ikke alle verdens problemer, men det er en god begynnelse.

det er lite som er så frustrerende som å høre at nordmenn mener at ikke én krone skal bevilges til bistand før vi har løst problemene våre nasjonalt. mer penger gjør ikke nødvendigvis nytten. det er å forvalte de pengene vi allerede har på en god måte som er nøkkelen. for øvrig ser jeg overhodet ikke hva rot i helse- og utdanningssektoren har med vårt internasjonale ansvar å gjøre.

jeg mener at fred kan kjøpes, og det er du og jeg som kan gjøre det.

ja eller nei til EU?

jeg bor sammen med ellen. vi er begge KrFUere. mange tror det innebærer at vi er enige om alt. det kan jeg slå fast at vi ikke er. vi har ofte og mange intense diskusjoner. hvem trenger ledertreningskurs når man kan sitte i hver sin sofa og diskutere til man blir blå (ikke som i høyre-blå nei. brom dsj.)?

én av tingene ellen og jeg er uenige om, er EU. jeg er mot norsk EU-medlemsskap. ellen er for. jeg, på min side vektlegger det særnorske landbruket, og den landbruksformen og –politikken som finnes i dag såpass tungt at jeg ikke kommer til å bli for noe norsk EU-medlemsskap med det første. det vil ikke si at jeg aldri kommer til å bli det, men per i dag er ikke EU klar til å takle de landbrukspolitiske utfordringene godt nok til at norge bør gå inn i det europeiske fellesskapet.

de færreste er helt enig med alle argumentene hverken for eller mot EU. jeg ser selv veldig mange fordeler med et norsk EU-medlemsskap. for å få til en best mulig politikk, må vi se bort fra de tradisjonelle motsetningene mellom ja- og nei-siden. målet vårt bør være å oppnå den beste politikken. det innebærer å se på hva EU gjør rett, og hva de kunne gjort bedre. ved å adoptere det som fungerer kan vi spare penger og effektivisere. i forhold til bistandspolitikk kan vi sørge for at hjelpen kommer fram dit den skal, og ikke forsvinner i korrupsjon.

i tillegg til temaene nevnt over, handler diskusjonen rundt EU om en felles, europeisk identitet og større internasjonal gjennomslagskraft som et samlet europa. selv om dette selvsagt er viktige tema er det ikke det som veier tyngst for min del. ofte handler ikke diskusjonen om EU. det handler om hvordan vi kan oppnå flest og best politiske resultater. det gjelder å løfte blikket litt høyere og se litt bredere. det gjelder både ja- og nei-siden.

forbrytelse og straff

jeg har aldri latet som jeg er noen tilhenger av FrP. jeg har ikke sans for et parti som ikke tar hensyn til de svakeste – hverken på verdensbasis eller her hjemme.

i dag preget FrP-politiker fra Tromsø, jan blomseth, forsiden av VG. han har uttalt at de som begår alvorlige lovbrudd mot barn, draps- og voldteksmenn bør straffes med døden. i følge blomseth mister man sin rett til samfunnets beskyttelse i tilfeller av grove overgrep og drap. tidligere statsminister for KrF, Kjell Magne Bondevik, uttalte at han ønsker en avklaring rundt FrPs syn på dødsstraff.

jeg mener at et liv er et liv. jeg er også overbevist om at seksualforbrytere bør straffes. i dag kan man voldta, tilbringe 150-200 dager i fengsel for så å være tilbake på gata. noe er feil med det bildet.

KrF sa du? Beklager, kun for SV-medlemmer.

det bør skje noe med mentaliteten til oss nordmenn.

stem på oss – og vi gjør livet ditt bedre! høres fint ut, ikke sant? men hva hvis jeg stemmer på et annet parti, og dere vinner valget likevel? vil dere fortsatt gjøre norge bedre for meg?

felles for sosialistiske parti er at de gjør det beste for dem som er enige med dem. dette kan inkludere kutt i  den økonomiske støtten til friskoler og en ensretting av skolen. i norge har det ikke kommet like langt som i de ekstreme tilfellende man har sett opp gjennom historien. de sosisalistiske partiene forbyr ikke det de ikke liker, de bare fjerner all økonomisk støtte slik at det ikke lar seg gjennomføre å fortsette arbeidet for dem det gjelder. det er de i sin fulle rett til, men det viser en usunn holdning til dem som skulle komme i skade for å ikke mene det samme som makthaverne.

alle skal ha like rettigheter, ja. men det betyr ikke at alle er like. hvorfor skal en med seks i matte få samme oppfølging som en med strykkarakter? her har partiene lengst til venstre på skalaen noe å lære av høyresiden. det høyresiden kan ta med seg av lærdom derimot, er at et privatisert samfunn ikke klarer å inkludere alle. om faren min driver et småbruk eller eier et av landets største firma burde være likegyldig.

et KrF såvidt over sperregrensa og et KrF med tjue prosent oppslutning har fortsatt samme mål: å gjøre norge og verden bedre for alle. hundre prosent av befolkningen. et sentrumsparti som KrF henter det beste fra venstresiden, og det beste fra høyre – til sammen er vi dynamitt.

hvorfor jeg valgte KrF.

det finnes nok av partier som vil gjøre norge bedre. det finnes parti som vil bruke penger, andre vil kutte ned på nesten alt. det finnes ett parti som vil gjøre verden bedre. norge også. å forbedre norge trenger ikke koste mer enn det gjør i dag, men skal heller ikke gå på bekostning av kvalitet.

som kristen er jeg opptatt av hvert enkelt menneskes ansvar ovenfor sine medmennesker. jeg vil ikke se hverken fattigdom eller sykdom. jeg synes at Bibelens lære om å gi til de trengende er en kjempefin rettesnor. selv om hvert enkelt menneske gir av sin tid og sine penger trenger ikke dette gå på bekostning av arbeidet samfunnet som en helhet – staten, gjør. det partiet jeg synes fokuserer mest på verden utenfor norge og denne verdenens behov, er KrF.

dysfunksjonell eller dyslektisk?

jeg innrømmer det – jeg var glad i norsk på skolen. jeg elsket å skrive stil, selv om motivasjonen dabbet noe av da vi ikke bare fikk skrive grøssere og noveller om bortføringer lenger. ikke alle elever er like glad i norsk. et fag man ikke mestrer er simpelthen ikke noe kjekt å arbeide med. det er en grunn til at jeg ikke studerer matematikk eller fysikk.

i dag er det mange som går ut av grunnskolen uten å kunne å skrive eller lese ordentlig. ettersom tallet på elever med en annen språklig bakgrunn øker, vil statistikken med stor sannsynlighet bare bli dystrere. på blogger, i brev, på facebook, i e-poster og til og med i aviser kan man se tydelige tegn på at noe er galt. enten har halvparten av norges befolkning utviklet dysleksi, eller så har vi en stor utfordring foran oss.

det hjelper ikke med flere lærere hvis de ikke er gode nok. en elev må stilles krav til. en lærer må stilles krav til. jeg har ingen magisk formel for hvordan vi kan få til et bedre system, med unntak av på noen få områder. det jeg derimot vet er at utviklingen mot et språkfattig norge må stanses.

SV rider igjen.

under skoledebattene i fjor måtte jeg lide meg gjennom den ene talen etter den andre fra SV om at kandidaten deres "EEEE så glaa i DAMA!" ulempen med å bo i trondheim er at alle snakker så veldig trøndersk. SVs begeisting for damer var for øvrig en del av deres fokus på likelønn. 


jeg er også glad i damer. jeg er glad i menn også. jeg er glad i mennesker. alle mennesker. også de som ikke er født enda. grunnen til min holdning til abort er at jeg vil snakke for dem som ikke kan snakke for seg selv. jeg har sagt det før - og jeg kommer til å gjenta det til jeg blir blå. abort er ingen enkel sak. en abort kan medføre psykiske komplikasjoner, som betyr at en velfungerende rådgivningstjeneste og tilbud om abort må gå hånd i hånd. jeg er for selvbestemt abort - men mot høye aborttall. 


det som kunne vært en saklig debatt om hvordan man best kan bevare kvinnene som må ta stilling til om de skal ta en abort eller ikke og få ned aborttallene, blir redusert til drittslenging og snakk om strikkepinner. denne ukulturen må ta slutt.

Egoistiske Norge

Det er knapt noen hemmelighet at KrFU kjemper for et Norge som ser lenger enn sin egen nesetipp. Her er bistand, rettferdig handel og asylpolitikk viktige stikkord. Statsbudsjettet for 2011 som ble lagt frem i dag innebærer å forhindre asylsøkere i å komme til Norge uten å bevilge penger til å hjelpe disse menneskene der de er. 1. Nestleder i KrFU, Øystein Sivertsen Sørvig er ikke overrasket over regjeringens avgjørelse. Dagfinn Høybråten reagerer med skuffelse og mener vi burde skjemmes over å ikke hjelpe de som har minst.
Det positive er at regjeringens såkalte bistandspolitikk i form av satsing på regnskog nå er flyttet til en egen budsjettpost. Det som opprinnelig ikke var noe annet enn kreativ regnskapsføring for å gi inntrykk av økt satsing på både miljø og bistand uten å bevilge en krone mer, er endelig avskaffet. Totalt sett er likevel prosentandelen bistand gått ned – noe rike Norge burde holde seg for god til.

Dagfinn takker for seg.

Dagfinn Høybråten kunngjorde i dag at han har valgt å trekke seg som partileder. KrF har vært ute i hardt vær den siste tiden – og sannsynligvis ikke for siste gang. Avgjørelsen om å gå ble likevel tatt for lenge siden. Dagfinn har betydd mye for KrF, og vil særlig bli husket for den en gang så forhatte røykeloven. Med begge beina godt plantet på jorda kommer Dagfinn utvilsomt til å gjøre en viktig jobb også fram mot valget i 2013, når han avslutter sin toppolitiske karriere.

politikere.

for meg er det to ting som skiller en god politiker fra en dårlig politiker. 

1. en god politiker er tro mot prinsippene sine. hvis man skifter mening fra en dag til den neste vet man ikke hva man selv står for til slutt. hvis målet med en politisk karriére er å få makt, er man på feil sted.
2. en ydmyk politiker er en god politiker. å kunne innrømme at man tar feil - og være villig til å lære av feilene er et tegn på integritet.

sigjbørn.

det var visst ikke bare jeg som ville høre på sigbjørn johnsen. ikke så rart. han er en lur fyr.

miljøvennlig lokalpolitikk.

gassferga glutra ble tatt ut av drift på strekningen seivika-tømmervåg i august i år for å bli satt inn på fergestrekningen flakk-rørvik i trøndelag. det er synd å se gassferga forsvinne, ettersom dette i utgangspunktet nyskapende prosjektet er av stor betydning for et lite lokalsamfunn som tustna, som ligger i aure kommune. å se gassferga forsvinne innebærer å ta et steg tilbake både i forhold til kapasitet og teknologi.

jeg kommer fra et lite sted, uten voldsomme ressurser til rådighet. aure kommune er en liten kommune, men med et stort engasjement. arrangement som toppidrettsveka i en kommune med snaue 3500 innbyggere demonstrerer hvordan en liten gruppe mennesker kan oppnå mye. særlig positivt er det at aure kommune viser vilje til å satse på fornybar energi samt nyskapende prosjekter. blant annet har den siste tidens initiativ til en batteridrevet ferge mellom aure og hitra vakt oppsikt både blant lokalbefolkningen, innen lokal industri og i det marine fagmiljøet i møre og romsdal. den batteridrevne ferga er et forsøksprosjekt på leting etter finansiering samt en aktuell forsøksstrekning. aure viser vilje til å tenke miljøvennlig i tillegg til å satse på lokalt næringsliv. slikt vil jeg se mer av.

KELA

det er alltid interessant å se hvordan ulike land håndterer trygdeordninger, utbetalinger og svangerskapsstøtte. i finland er det den statlige instansen KELA som tar seg av disse områdene. nybakte mødre har krav på å få utlevert en pakke med klær og andre nødvendigheter. dette tiltaket sørger for at alle nyfødte har tilgang på det aller nødvendigste ved livets start – og forskjellene mellom rike og fattige viskes ut.

mye kan sies om demokratiet og den vestlige verden. givende er det uansett når man finner eksempler på at systemet fungerer.

valgkamp i reykjavik.

slik kan man også drive valgkamp. og det beste? han vant. jón gnarr ble ordfører.

4 grunner til å si nei til EU

tilfellet midtøsten

i januar var jeg og en gruppe krfuere i israel og på vestbredden. i forbindelse med den siste tidens tumulter på gaza, og  inger lise hansens uttalelser om både det ene og det andre for en tid siden, har jeg gjort meg noen refleksjoner. jeg skrev et blogginnlegg ikke lenge etter at jeg kom tilbake, og det er like aktuelt enda. i etterkant har jeg i tillegg skrevet en semesteroppgave om det konfliktfylte forholdet mellom israel og de arabiske statene og USAs rolle i denne konflikten.

midtøsten er et kapittel for seg selv. man finner komplekse forhold som går så langt bak i tid at ingen helt klarer å definere hvordan konflikter oppstod lenger. israel og vestbredden, som vi besøkte, er preget av store forskjeller, misforståelser og urettferdig behandling - fra begge sider. politisk har israel tråkket over et par grenser. den beryktede veggen, eller sikkerhetsgjerdet, mellom israel og vestbredden har skapt tumulter. på den ene siden må israel få lov til å forsvare seg. konstruksjonen av en slik sikkerhetsbarriere har ført til bedrede levekår for mange israelere som slipper å forholde seg til kriminalitet utført av palestinere. på den andre siden er veggen omtrent tre ganger så lang som den behøver å være, israel kontrollerer palestinas vanntilførsel, og checkpoints gjør hverdagen vanskelig for mange. håndhevingen av sikkerhetstiltak er gjort unødvendig tiltaksfulle og brutale fra israels side, og det er tydelig at uforutsigbarhet og usikkerhet blir brukt som virkemiddel.

såkalte settlere, eller nybyggere, slår seg ned i det som senere vil måtte bli en del av en palestinsk stat. de færreste av disse er ideologiske settlere, men velger å bygge her på grunn av at det er økonomisk lønnsomt. disse bosetningene ligger ofte i spente områder, eller fører til økt spenning mellom jødiske innflyttere og den palestinske befolkningen som allerede holder til i området og bosetningene trenger beskyttelse fra nye gjerder og politistyrker. byggingen fører til en unødvendig stor belastning på forholdet mellom israel og palestina. israel kunne med fordel gjort det mindre attraktivt å flytte til disse områdene, et ikke for komplisert grep som vil forenkle prosessen betydelig.

israel er i en vanskelig overgangsfase mellom å forsøke å leve som ett folk, og å opprette en egen palestinsk stat, slik flertallet av det politiske israel er enig i at må gjøres. palestina blir ofte omtalt som et okkupert område. områdene har vært under israelsk styre siden 1967, da jordan, egypt og syria gikk til angrep på israel, som vant og dermed fikk herredømme over de i dag omstridte landområdene. den israelske staten er pliktig å sørge for innbyggerne her. hvorvidt de gjør dette i tilstrekkelig grad skal jeg ikke uttale meg om - det er ikke mulig å evaluere uten å sette seg inn i den økonomiske og politiske situasjonen i større grad. det jeg kan si, er at det blir framstilt med den største selvfølgelighet at israel skal gi fra seg disse landområdene, som de har vunnet i en krig de ikke selv tok initiativet til. i den midtøstske (et flott ord. jeg vedkjenner det.) kulturen er ettergivenhet et tegn på svakhet. i seg selv er ikke dette av monumental betydning i denne sammenhengen, men likevel viktig å ta med seg for en vestlig iakttaker. israel er en demokratisk øy i et hav av fiendtligsinnede totalitære regimer, som nødvendigvis vil ha en innvirkning på politikken deres.

på gaza-stripen trekker hamas inn ikke-politiske aktører til å gjøre grovarbeidet for seg, slik at administrasjonen ikke kan klandres for angrep som blir utført. da krfu besøkte israel var vi innom sderot, like ved gaza. vi fikk saken kun fra en side, men det er tydelig at hamas ikke har rent mel i posen. smugling av våpen via underjordiske tuneller og utskyting av missiler midt inne blandt lokalbefolkningen er stikkord som understreker dette. da jeg skrev semesteroppgaven min så jeg helt tydelig et enormt behov for en løsning på den spente situasjonen i forhold til gaza. en slik løsning må utarbeides i samarbeid med egypt og syria, i tillegg til libanon, for å få slutt på smuglingen av våpen fra egypt. USA, med godt etablerte diplomatiske forbindelser i midtøsten, i tillegg til andre markerte aktører, må vise vilje til å få i gang samtaler også med hamas.

vel tilbake i norge får jeg se midtøsten fra et hovedsaklig vestlig perspektiv i historie- og politikkfagene jeg tar dette semesteret. man blir tvunget til å oppsøke andre kilder - som nesten alle er særdeles partiske og propagandapreget. midtøsten fungerer ikke slik vi i vesten ofte tror og forventer. åpenhet og mannen i gatas rett til å uttale seg er ingen selvfølgelighet. samtidig skal vi ikke glorifisere vesten og informasjonsflyten her. det er et faktum - og et trist et sådan - at den vanlige nordmannen i stor grad forholder seg til det som presenteres i VG og andre medier uten god nok kvalitets- og saklighetskontroll. det er nå det jeg tenker iallefall.

myter om KrF

folk mener så mangt om KrF. i skoledebatter og diskusjoner rundt om i landet har jeg truffet på mange slags meninger om hva partiet mitt står for. her er noen av mytene:

bare gamle damer stemmer KrF.

feil. KrF hadde størst oppslutning blant gruppen mellom 18 og 30 ved sist valg. og dessuten er ikke gamle damer noe ille. bestemora mi er mye lurerer enn meg.

KrF bryr seg om unger og gamlehjem og trær og sånt.

sant. kontantstøtte til de hjemmeværende, barnehageplass til de som arbeider, en god og verdig eldreomsorg, miljøtiltak som fungerer og så mye, mye mer. nøkkelord er valgfrihet og retten til liv, og ikke bare et liv, men et verdig liv.

KrF hater homofile.

feil. folk har fått inntrykk av at KrF hater homofile etter alt oppstyret rundt ekteskapsloven. selvfølgelig gjør vi ikke det. mange i KrF var mot loven, av ulike grunner. noen var  mot at staten overkjørte trossamfunns rett til å bestemme over seg selv, noen at ekteskapet mellom mann og kvinne står i en særstilling. fra et partipolitisk ståsted er dette konservative argumenter, ikke religiøse.

KrF prøver å være en menighet.

feil. særlig KrFU er veldig bevisst på å skille mellom religion og politikk. vi er opptatt av å bevare de religiøse institusjonenes frihet, men det betyr ikke at vi sitter med åpen Bibel og synger salmer på styremøtene. det hender at vi spiser kake, derimot.

KrF vil kristne norge.

nei, det vil vi ikke. KrF forstår at et sekulært demokrati ikke kan bygger lover på Guds ord, derimot kan man ta de beste og viktigste prinsippene man finner i kristendommen og bygge på disse. de fleste ikke-kristne kjenner godt til disse, da det er de samme prinsippene som ligger til grunn for humanetikken. et slikt prinsipp er omtanken for medmennesker, også referert til som nestekjærlighet.

antallet aborter må ned.

ingen ønsker høye aborttall. god opplysning i skolen, god tilgang på prevensjon og en god veilednings- og rådgivningstjeneste er nøkkelen til senke tallene. aftenposten melder om at i et forsøksprosjekt i tromsø og hamar har antallet aborter blitt nesten halvvert for kvinner mellom 20 0g 24 år som følge av bedre opplysningsrutiner og gratis p-piller.

KrF ønsker å tilby gratis prevensjon for kvinner i alderen 16–24 år, et initiativ jeg er veldig glad for. en abort er ikke et uproblematisk inngrep, og bør ikke i noen tilfeller erstatte prevensjon.

jeg er for selvbestemt abort, men ikke et system med så få restiksjoner som det vi finner i dag. jeg er selvfølgelig klar over særtilfeller, og tenker da spesielt på voldtekt – som er hovedgrunnen til at jeg støtter selvbestemt abort i utgangspunktet. likevel er det i mine øyne et behov for en holdningsendring hvis samfunnet aksepterer å sortere vekk barn.

jeg har det i blodet.

man kan spørre seg om jeg var dømt til å bli KrF-politiker en dag.

posten skal gå med posten. ikke overskudd.

det sa kristin halvorsen. jeg har ikke for vane å være enig med damen noe oftere enn molde ser ut til å vinne fotballkamper for tida. begge deler er litt trist. ettersom kristin er med på å styre landet. og molde jo er det beste fotballaget.

for en gangs skyld er jeg enig med kristin. jeg er veldig glad i norge – hele norge. jeg vil at folk skal kunne bo der de velger å bo. en måte å få til dette på er å ha et velfungerende postsystem. privatisering har sine fordeler, det ser jeg, men det viktigste er å ha et system som fungerer – i norge. dette vil enten kunne oppnås ved å bevare dagens ordning – at posten alene formidler brev under 50 gram, eller ved at det åpnes for konkuranseutsetting, og at staten går inn med subsidier for å få levert post til de mer avsidesliggende områdende i landet.

personlig er jeg av den oppfatning at posten godt kan effektiviseres. historier om at systemet svikter er dagligdags. dette er likevel ikke ensbetydende med at det er behov for konkuranseutsetting. jeg er skeptisk til at EU skal forfatte felles ordninger for et europa preget av ulike kulturer, økonomiske modeller og geografiske forutsetninger. jeg er veldig glad i samarbeid på tvers av landegrenser – men ser ikke behovet for et EU slik det fungerer, eller ikke fungerer – i dag.

jeg er enig med kristin. hvilke argumenter vi tar i bruk får være en annen sak.

KrFU-uka

Den siste uka har det vært liv rundt om i landet. KrFU har arrangert KrFU-uka, og fylkeslagene har gjort en innsats for å vise engasjement, fortelle folk at vi finnes, ta i et tak der vi bor og sist, men ikke minst – kost oss.

jeg for min del har gått i demonstasjonstog på 1. mai – det skal jeg si deg at jeg aldri hadde trodd om meg selv. til tross for å være litt sosialistisk av meg på en del områder, gir ord som rødstrømpe og LO meg frysninger.

ellers har vi startet et nytt lokallag – NTNU KrFU. jeg ble til og med styremedlem. i går var vi en gjeng på stjørdalen for å delta på nord-trøndelag krfus festmiddag på stokke gård. utrolig koselig! elisabeth og rahim fra sentralstyret og fylkessekretæren i nord-trøndelag krf, terje hofstad, hadde også tatt turen.

i dag har jeg sittet og fikset litt på de helt ferske sidene til sør-trøndelag krfu som ellen og jeg laget i går. vi har fått twitter, facebook OG blogg. slik kan vi dele hva som skjer i fylkeslaget vårt.

så viktig kan en strek være.

jeg husker en litt svett junidag i 2007. jeg hadde eksamen om relasjonen mellom norge og russland. det var ingen morsom eksamen, jeg kan fortelle deg det. foholdet mellom norge og russland besto vel mer av manglen på et forhold mer enn noe annet. fint lite å ta tak i altså.

det er derfor et stort skritt fremover å få i land en avtale om delelinjen mellom norge og russland i barentshavet. samarbeid, folkens.

og forresten. jeg merker meg at dama til presidenten heter svetlana. jeg lurer på om det er et krav. svetlana eller olga.

Søviknes og FrP

bompenger eller ikke bompenger. terje søviknes har fått pes på FrPs landsmøte i helga for å stille seg positiv til å inngå kompromiss når det gjelder innføring av bompengefinansiering i bergensområdet.

hvor jeg kommer fra er det utenkelig å ikke benytte seg av bompengefinansiering i utbygging av nye veinett, broer og tuneller. det samme er tilfellet i store deler av norge. vi har valget mellom å miste lokalt næringsliv som følge av dårlige veiforhold – eller ta saken i egne hender.

populisme høres sikkert fint ut. hvis man ikke ser hele bildet. for KrF å inngå et politisk samarbeid med FrP er per i dag uaktuelt. jeg vil ha en ansvarlig økonomisk politikk, jeg vil at norge skal sette et internasjonalt eksempel når det kommer til bistand. sist, men ikke minst ønsker jeg et velferdssamfunn, ikke en slags amputert velferdsstat.

stopp datalagringsdirektivet

i dag var jeg og to andre representanter for styret i sør-trøndelag krfu til stede på et tverrpolitisk møte mot det nye datalagringsdirektivet. til stede var noen uavhengige, noen fra unge høyre og ei fra AUF. det ble etter hvert gode diskusjoner rundt bordet – både saklige og litt mindre saklige. nok en gang ser jeg at det er viktig å kunne snakke sammen på tvers av partier. ikke bare kan man oppnå bedre politikk, men man blir kvitt noen fordommer underveis også. vinn, vinn.

cafémøte.

en liten gjeng fra sør-trøndelag krfu møttes på choco boco for å diskutere politikk onsdag kveld. på timeplanen stod krfs identitet sett i lys av tumultene som har vært den siste tiden.